Å leve med angst
Når man lever med angst og tvangstanker er livet veldig komplisert.
Jeg kan ta et eksempel. Å gå til frisøren.
Man har veldig lyst til å ta en drop-in time, det gjør ikke så mye om akkurat den frisøren er ledig. Muligens med litt flaks får man time tvert. Kanskje må man vente litt, men da kan jo ta seg en kaffekopp og lese en avis. Kanskje man treffer kjentfolk. Det er jo alltid koselig å slå av en prat. Frisk luft og trim får man jo også, man trenger jo ikke kjøre rundt i en liten by når man har to ben å gå på.
MEN. Enn om man treffer noen man ikke skal treffe? Enn om ingen har ledige timer og man vandrer planløst rundt i byen? Enn om man da går med mobilen i lommen og ikke hører at noen prøver å ringe? Det kan jo være noe livsviktig.
Kanskje man heller kan sitte hjemme og ringe rundt for å bestille time. Da slipper man jo å bruke penger på kaffe eller avis. Man treffer heller ikke folk man ikke liker. Eller ikke vil prate med.
Alternativt, når man oppdager hvor komplisert det er å faktisk å ordne seg time hos frisøren, kan man gi opp og klippe håret selv. Det blir greit nok og er helt gratis. Og man slipper å forlate huset. Da vet alle hvor man er og er lett å få tak. Bilen får da definitivt stå i oppkjørselen, selv om man kunne ha gått. Man slipper å gå. Det er nok tryggest og best.
Problemet er at man har ikke angst, jeg ville bare klippe håret hos en frisør. Han jeg bodde med har angst.
Jeg skriver ikke dette for å drite ut de med angst. Jeg skriver dette for å belyse vi som lever/har levd med angstpasienter. Vi sliter vi og. Tvangstanker setter beinharde premisser på hvordan hverdagen vår ser ut, hva vi gjør, hvem vi snakker med, osv. Det meste skal forhandles fram og etter en stund gir man opp å forhandle. Det blir for tungt å lage avtaler HVER gang man vil på butikker, treffe venner, klippe håret. Man sitter heller hjemme og er “snill jente”.
I`m back again…
I nød lærer naken kvinne å spinne.
Jeg er en naken kvinne. Etter 2 år i et forhold som aldri hadde livets rett, står jeg nå på bar bakke. Jeg har ingen penger, ingen steder å bo og ingen jobb.
Jeg bor nå hemmelig hos nær slekt og venter på at NAV skal hjelpe meg på føttene igjen. Jeg er spent. Jeg har ingenting å tape. Jeg vet hva jeg vil og hvilke mål jeg har satt meg. Disse har jeg formidlet til NAV og nå skal vi ha et møte.
Jeg sitter som i en tåkesky som letter. Det er veldig tungt å se at alt jeg har lest, hørt og sett om kvinner som blir kontrollert av menn, stemmer for slik jeg har levd i to år. Når det tunge gir seg, tror jeg nok at jeg kommer til å bli redd. Redd for at jeg nesten ga opp, at jeg lot han forme meg, lot meg kue. Redd for at jeg så logikken i alt han sa og godtok den, det var jo ikke noe logikk i det han sa, det han bestemte. Redd for at jeg kanskje ville dykke ned i tåka og la han få bestemme. Redd fordi jeg nesten mistet meg selv.
Noen nær meg sa stopp. “Hvor er kvinnen vi kjente før? Hvorfor ser vi deg aldri mer? Hvor er smilet ditt?”
Jeg er så innmari glad for at noen sa stopp. At noen “så” meg selv om jeg ikke lenger var der. Jeg mista meg nesten. Og jeg er naken.
Maria reddet 4-åring…
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=588988
Hvorfor var det ikke flere som sa ifra?
En hel t-banevogn full av voksne mennesker og så tør ingen gjøre noe når et lite barn blir slått?
Jeg har aldri slått mine barn, selv om jeg noen gang blir så sinna på dem at jeg blir helt rådløs. Men aldri så sinna at de har gjort seg fortjent til så mye som en klaps. Jeg er mye større og sterkere enn mine barn, de ville vært sjanseløse om jeg hadde valgt en så forferdelig løsning.
En gang for mange år siden opplevde jeg utenfor en butikk en mor som klapset sitt barn i ansiktet. Barnet hadde fått et godteri og ville naturlig nok ha mer. Hun spurte moren om en til og fikk et klaps i ansiktet som svar. “Maser du mer, får du en til” sa moren.
Jeg var da en av menneskene på t-banevogna.
Jeg sa ingenting.
Jeg burde ha sagt noe.
Når et menneske har mistet så mange sperrer at hun kan slå sitt barn i full offentlighet, kan man bare forestille seg hva som foregår bak hjemmets trygge vegger.
Jeg kommer til å si ifra neste gang. Gjør det du også.
Kvinner og Barn først
Jeg har sittet og sett “Unge Mødre” på TVNorge og fatter det ennå ikke.
Barnefar får så fillene fyker av en bitter alenemor. “At han ikke vil bli kjent med sitt eget barn” “Tenk at jeg ikke har hørt NOE fra han, enn å være så egoistisk”.
Hva f… tror du ? At de skal bli himmelfallen av lykke etter at lørdagens knull resulterte i barnebidrag i 18 år framover? At de skal slippe det de har i hendene, kansellere HELE hverdagen sin og stille opp med årets bredeste glis?
Har de hatt NOE som helst de skulle ha sagt da du kom med g-strengen midt på ryggen, tannreggisen, småkvisene og sa at “du skal bli pappa, og du har bare med å stille opp”? Blivende mormor står med pekefinger og sier: Gutten må nå pinadø lære seg og ta ansvar for egne handlinger! Hvilke handlinger?? Å ejakulere i fylla?? Å ta ansvar når han har fått en sms: “Jeg vet ikke om du husker den lørdagsnatta for to mnd siden, menne….??
OK, jeg er veldig fordømmende, men jeg ser altfor mange “babes” som blir gravide, syns småbebiser er “såååå skjønne” og som ikke tar abort selv med en gråtende tenåringsgutt som argumenterer med at livet hans blir ødelagt.
Klart blir ikke livet ødelagt, men er det virkelig slik man vil sette barn til verden? Uuups, lissom?
JEG fikk et barn slik, ikke planlagt og med en jeg ikke var glad i. Vi var bare ungdommer da jeg ble gravid og vi snakket MYE sammen. Helt til vi begge var enige om å sette barnet til verden og oppdra det sammen. Hadde han ville hatt abort, ville han ha fått det. Hvilken rett har jeg til å totalt endre livet hans? Når vi først var uforsiktige, måtte jeg også være med på å tåle en abort. Vi var likestilte og like ansvarlige. Vi er kanskje ikke bestevenner, men vi har begge svelget en haug med kameler for at barnet vårt skal lide minst mulig for vår uansvarlige omgang med preventiver..(hehe)
Mange år og et barn senere ser jeg at det å få planlegge et barn, vente og ønske barnet velkommen sammen med den du elsker… er HELT ubeskrivelig. Det er noe jeg unner alle mødre, alle fedre og alle barn.
Og jeg skjønner godt de fedrene som velger å stikke av fra sine One-Night-Stands. Noe annet ville vært merkelig. Enn å få et så sinnssykt ansvar på sine skuldre på grunn av en omgang i sengen? Og i tillegg ikke få være med på å bestemme en dritt?
Ps: det er også mange fantastiske alenemødre som samarbeider godt med fantastiske alenefedre, fedre som er totalt sprengte og barneforeldre som slett ikke burde prøve å være sammen mer. Men det er en annen debatt.
Norsk skoleverk
I disse dager går det en heftig debatt i mediene. Er det lærere eller elever som skaper uro i klasserommene? Har lærere har nok autoritet? Mangler elevene oppdragelse?
Det finnes nok ikke et fasitsvar på dette, men det finnes mange måter å se problemet på.
Jeg husker godt min lærer i fjerde klasse, Mona, som skulle lære oss engelsk. Problemet var at hun slett ikke kunne engelsk. Mona uttalte “jeans”for “chinns”, og “jumper” for “schumper”. Mona hadde store vansker med å forstå hva et g-u-i-n-e-a-pig var for noe. Det er marsvin på engelsk. Dette lærte vi henne. Jeg tror Mona fikk mye ut av engelsktimene våre.
På ungdomsskolen fikk vi Runar. En tafatt engstelig fyr fra vestlandet. Nei, han var ikke kristen. Jeg tror ikke stakkars Runar var noe som helst. Med 26 frekke femtenåringer i fullt ungdomsopprør som bestandig hadde blitt hørt i lekser av en annen lærer, tror jeg Runar syntes det egentlig var greit sånn. At vi selv bestemte.
Vi hadde Bjørnar i heimkunnskap, han var vikar for Elisabeth ,som vi aldri traff. Bjørnar var glad i mat, men mestret kanskje ikke kokkekunsten helt. -Joda, det skal faktisk være en hel liter sukker i vanlig bolledeig. -Selvfølgelig går det an å erstatte kålrabi med gulrot i gulrotkake. Vi fikk samtlige Meget i faget, da vi lærte Bjørnar å koke poteter. Med vann.
Jeg kunne fortalt om norsklærer Myrvold på videregående. Vi førte sirlig statistikk over hvor mange dager i skoleåret han brukte den gule V-genseren med hull på høyre albue. 118 dager. Jeg kan takke Myrvold for bra mattekarakterer.
Eller om Helge , som vi endelig fikk bekreftet homofil. Han kom gråtkvalt en morgen og fortalte av vi måtte ta fri resten av dagen fordi :Freddie er død…. (avdød homofil vokalist i Queen).
Men jeg skal ikke fortelle om disse. Jeg skal bare fortelle at det finnes mange typer lærere i norske skoler og enda flere elever. Selv skal jeg ikke skryte av de få lugubre timene jeg hadde som ufaglært vikarlærer. Jeg vet svært lite om hvordan det er på den andre siden av kateteret….
Lille speil på veggen der….
Bikinisesongen nærmer seg med stormskritt, og vi jenter strever stort sett til enhver tid med å oppnå det beryktete skjønnhetsidealet. Vi trener, napper øyebryn, tar solarium, går til frisøren hver sjette uke, kjøper de “riktige” klærne og drømmer i vårt stille sinn om Lottomillionen som vi skal bruke til å fikse på alt vi ikke er fornøyde med. Joda, ALLE jenters drøm er en skarp kirurgkniv som kan skjære og kutte vekk det som ikke passer inn i skjønnhetsidealet. Dette har vi fått inn med morsmelka.
Og hva er egentlig skjønnhetsidealet? Hvem har skapt det? Aviser, ukeblader og tv forteller oss hva som er pent, eller om du vil “in”, akkurat nå. Og vi kjøper det. Sluker det med en latterlig appetitt og ber om påfyll. På tv i disse tider florerer det med realityserier som Ekstrem Forvandling, Svanen, og lignende. Seertallene er enorme og avis – og ukebladoverskriftene fete. Vi sitter bak gjentrekte gardiner, som små barn på julaften, og ser på hvordan “Hege fra Ålesund” får fettsugd mage og lår. Så diskuterer vi vilt om hun ble noe særlig finere. Deretter proklamerer vi høylytt på samvirkelagskafeteriet om hvor forkastelig nettopp dette er…
Og hvordan påvirker dette den framtidige generasjon? Da sønnen min var mindre, tilbrakte vi mye tid hos en venninne som har en sønn på samme alder som min. Vi ordnet ofte med felles barnevakt og flidde oss skikkelig på badet ilag før vi skulle ut på byen en tur. Guttene sprang rundt som gutter flest, inn og ut av badet. Vi tenkte vel at guttene fikk et naturlig og avslappet forhold til kropp, med en mamma i dusjen og den andre sminkende foran speilet. Dette helt til guttens far kom hjem etter lengre tids fravær. Det var ikke gått lang tid før det hørtes en hjertelig latter fra gutterommet, der sto minstegutt og gapskrattet.
Hvorfor?
Han fikk hikstet fram at -Pappa står på badet og barberer seg – i ansiktet!
I et tappert forsøk med å holde tritt med dagens ideal, hadde vi lært en fire år gammel gutt at høvel er noe man bruker for å fjerne hår på bena. Han er idag åtte år og sier pliktoppfyllende ifra om mamma har svart maskaragugg i øyenkroken. Det er godt å se at neste generasjons menn ser ut til å bli like opphengt som kvinnen, i de viktige små detaljene som gjør våre liv verdt å leve…
Hello world!
Velkommen til min blogg. Dette er mitt første innlegg på VG Blogg. Bookmark denne siden og besøk meg snart 